MIN MØRKE, FORSKRUDDE HJERNE!

I dag tok jeg meg en løpetur i skogen. Jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å trene mer ute nå som det er så fint vær, i stedet for å svette inne på tredemølla. Det er helt fantastisk å koble ut verden og bare la tankene få fritt spillerom. Samtidig er det nettopp det som ofte blir en utfordring for min del. Jeg pleier alltid å spøke med at jeg må ha en feilkobling i hjernen et sted, dette fordi jeg er en spesialist på å snu de meste idylliske situasjoner til skrekkhistorier:) En digg løpetur i skogen i nydelig vær og med fuglesang som kiler i ørene, kan fort utarte seg til det verste marerittet. Og når jeg da i tillegg finner det for godt å legge løpeturen forbi det ene stedet jeg bruker som åsted i en av krimbøkene mine, ja da er det gjort:) Forlatte brøyteploger og annet skrap langs løperuten min setter tankene i sving. Hvem har kastet fra seg dette? Hvor er de nå? Bor de i ei rønne her inne i skogen og speider etter ensomme løpere? Filmer som ?Wrong turn? dukker opp i hukommelsen. Skrekk og gru! Hva slags lyd var det? En kvist som knakk? Tung pusting bak den enorme trestammen der borte? Jeg kikker like mye bak meg som foran når jeg løper og det er et under at jeg ikke faller. Jeg nærmer med åstedet mitt, et åsted jeg selv har konstruert oppi mitt litt vel fantastifulle hode, men like virkelig til tross for det. Den gamle rønna av ei hytte står det fortsatt, og liksom stirrer på meg med skitne, knuste vidusflater. Jeg setter opp tempoet, risikerer å få en alvorlig kink i nakken idet jeg løper forbi og ikke våger å ta blikket fra hytta. Puster lettet ut idet jeg er trygt forbi. Men hva finner jeg lenger inn i skogen? I en lysning står et hagebord og tre tilhørende stoler! Og på toppen av det hele har noen pyntet bordet med en kunstig blomsteroppsats! Hjelpes! Hvem bruker dette stedet, midt i skogen, som sin private veranda?! Løpeturen er brått over. Jeg snur, spurter forbi åstedet og løper til jeg kjenner blodsmaken i munnen. Effektiv trening, om ikke annet:) Fornuften sier at den største faren jeg kan møte på i skogen her på rolige sørlandet, er gigantiske hoggormer med enorme tenner eller en brunstig elgokse, men i mitt hode skjer det mye mer spennende ting:) God inspirasjon å hente i skogen, så nå blir det rett hjem og skrive:)


 

Jeg slår nok en gang fast at hjernen til krimforfattere ikke fungerer helt som hjernen til mer normale mennesker:) Jeg er sikker på at det hadde blitt oppdaget en feilkobling under topplokket mitt om jeg noen gang fikk utført en hjerneskanning:) Jeg lever imidlertid god med min lille skavank.  Men nå kan ikke jeg svare for dem som må omgås meg daglig:) Hihi:)

Juhu! Jeg overlevde!:)

 

#løpe #trene #krim #vår #workout #fitness #running #spring #norge #norway
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Forfatter Anette Moe

Forfatter Anette Moe

34, Kristiansand

Jeg er tvillingmamma, sosionom og har videreutdannelse i Human Resources. Jeg utga min første kriminalroman "Dødssynd" i 2009 og den uavhengige oppfølgeren, "Skjebnens harde hånd", i 2011. I mars 2016 ble "Tause ofre" utgitt. Instagram: @anette_moe_author Facebook: Forfatter Anette Moe Spørsmål kan rettes til samarbeid.anette@gmail.com

leser denne bloggen NÅ

Kategorier

Arkiv

hits