UPERFEKTE PERFEKSJONISTER

Vi uperfekte perfeksjonister

Perfeksjonisme det første ordet som dukker opp i hodet mitt når jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive samfunnet vårt. De fleste kjenner seg nok igjen i beskrivelsen av et strebersamfunn der prestasjons- og beundringskulturen står sterkt. Det handler om å komme seg høyest mulig opp på den såpeglatte karrierestigen, ha den flotteste villaen i det beste boligstørket, og utenfor en dobbel garasjeport skal det stå ikke bare en, men gjerne tre fete biler, en til kona, en til mannen og en bil som kun brukes på godværsdager, og sist, men ikke minst dreier det seg om å skape et bilde av den perfekte familien. Barn som stiller velflidde på skolen i dyre designerklær, skolesekker i det riktige merket og det nyeste og dyreste sportsutstyret som finnes på markedet. Alt tilsynelatende perfekt, men hva skjuler seg egentlig bak hvite stakittgjerder og nystrøkne blondegardiner? Og hva gjør dette evige jaget om å være best med oss som mennesker?

Hjemme i stuen min henger det et skilt med teksten: "Happiness is not a destination - it is a way of life". Jeg synes dette er en god påminnelse til oss alle i en travel hverdag. I vår søken etter et lykkelig liv, må vi ikke glemme å glede oss over de små tingene. De hverdagslige, men viktige hendelsene som fyller dagene med mening. Livet er her og nå.

I en gjennomsnittlig familie i 2016 jobber begge foreldrene, det er slik samfunnet er organisert. Det er ikke som for 30-40 år siden da normen var at mødrene var hjemmeværende med barna. I 2002 ble det innført full barnehagedekning og lovfestet rett til barnehageplass, og med jevne mellomrom vurderes det om kontantstøtten for ettåringer skal fjernes, med det utfall at det vil bli enda vanskeligere for familier å ta valget om å være litt lenger hjemme med barna etter svangerskapspermisjonen er over. Jeg vet at flere familier som i dag likevel velger denne løsningen, kjenner på negative holdninger i forhold til dette. At de ikke er gode nok fordi de ikke bidrar med noe i samfunnet. Å oppdra barn er ikke lenger tilstrekkelig "arbeid". I dag skal vi mennesker klare alt, vi er på en måte blitt supermennesker, eller det er i hvert fall det vi ønsker at andre skal tro om oss. For å ikke falle utenfor normalen, er det best å hoppe på høyhastighetstoget som raser gjennom samfunnet vårt. De som blir stående igjen på perrongen og heller velger å ta en rolig spasertur til skolen med barna sine om morgenen fordi de ikke må haste av sted til jobb, som er hjemme og kan ta imot barna etter skolen så de slipper enda lengre dager ved å måtte gå på SFO, som har god tid til å hjelpe med lekser og ikke har hastverk med å få laget ferdig middagen fordi det nærmer seg leggetid, forteller at de ofte opplever å få stikkende kommentarer fra andre såkalte "superforeldre" som syntes å mestre alt. Fulltidsjobber, gjerne noen verv i ulike foreninger, barn som deltar på tre-fire fritidsaktiviteter, og et hus som ser ut som bildene i interiørmagasiner. Og som om ikke det var nok, skal vi skvise inn tid til å trene også i det stramme tidsskjemaet vårt. Det finnes ikke lenger noe som heter "å eldes med stil". Det sies at 30 er det nye 20 og 40 er det nye 30, og mange godt voksne kvinner kunne like gjerne plukket ut klærne fra tenåringsdatterens garderobe. Og viktigst av alt er å vise omverdenen, da særlig gjennom sosiale medier, hvor perfekt livene våre er. Når barna endelig er i seng, men også når de er oppe, går derfor mye av tiden med til å oppdatere statusen sin på Facebook, legge ut skrytebilder av hjem og familie på Instagram, og holde seg oppdatert på andres ?perfekte? liv. Ja, vi gjør det nesten alle sammen. Alt så vi kan føle oss litt bedre selv, godte oss over andres mindre perfekte liv. Vi blir narsissistiske. Paradokset er at familien ofte  lider som følge av dette, sosiale medier stjeler dyrebar tid med våre nærmeste.

Vi ønsker oss barn, men har vi egentlig tilstrekkelig tid til dem i den stramme timeplanen vår? Er det riktig at barna våre skal ha lengre dager på skolen og i barnehagen, enn det vi voksne har på jobb? Blir man egentlig mer lykkelig av å ha en god økonomi, en respektert stilling i arbeidslivet, og en visshet om at andre ser opp til oss? Den såkalte "tidsklemma" er en velkjent problematikk for de fleste av oss. Jeg er selv tvillingmamma, jobber, og har en mann med en offshorestilling. Med andre ord er "tidsklemma" en altfor kjent gjest hjemme hos oss.  Vi føler konstant at vi ikke strekker til, men vil ikke innrømme det for da slås det sprekker i den perfekte fasaden, og den krakelerer som tørr maling. Men hva signaliserer vi da som rollemodeller til barna våre? At det ikke er lov å be om hjelp, at det ikke er akseptert at man sier at man ikke mestrer alt. Vi gir dem umulige forventninger å leve opp til. Og den dårlige samvittigheten for at vi ikke har tid, er størst overfor barna våre. For å dempe dette ubehaget gir vi barna våre omtrent alt de peker på, og mer til. Vi ser mellom fingrene med mye av den negative atferden de utviser, uten å tenke over at de ofte roper høyere og høyere for å få de voksnes oppmerksomhet. Hva blir utfallet?  Det vokser opp en generasjon som lærer at voksne forsøker å kompensere med materielle ting i stedet for å gi barna sine det de trenger mest av alt, nemlig tiden vår. Den halvtimen vi alltid sitter igjen på jobb etter kontortid for å ta unna toppene. De trenger å bli sett og hørt. De trenger at vi setter oss ned sammen som en familie rundt middagsbordet og bruker god tid på å snakke om hvordan dagen deres har vært uten at vi konstant kikker på klokken for å kontrollere at vi ikke kommer for sent til fotballtreningen, korøvelsen eller speideren.

Barn og unge trenger struktur og grenser, det skaper forutsigbarhet og trygghet. De må lære hvor grensene går for å kunne fungere i et samfunn som stiller krav og forventninger. De må lære å se andres behov, dette er særlig viktig siden det kan virke som flere unge i dag i liten grad selv føler at de har blitt sett. Et økende antall barn og unge har behov for hjelp, blant annet fordi de ikke klarer å leve opp til forventningene som stilles. De sliter med å være perfekte "supermennesker", og møter stadig nederlag og skuffelser. Jeg synes det er betimelig å spørre seg hva utfallet av en slik samfunnsutvikling vil bli. Ulykkelige mennesker? Mennesker som ikke føler de duger til noe som helst? Mennesker som setter så høye forventninger og krav til seg selv at gapet mellom hva de ønsker og hva som er realistisk å få til, kan føre til et stygt fall som gjør det vanskelig, og enkelte ganger umulig, å reise seg igjen? Vi må ikke være "på topp" hele tiden, vi må ikke lykkes i alt vi gjør, vi må lære å senke skuldrene litt, vi må lære å være MENNESKER. Vi er ikke perfekte, vi gjør feil, og det er disse feilene vi lærer av. Det er ofte de vanskelige periodene som ofte gjør oss til bedre mennesker, styrker oss og gir oss økt innsikt og forståelse for andres smerte. Vi må lære å si til oss selv og andre at vi er gode nok!

 
Elsker sangen "Try" til Colbie Caillat:
 
 
 


 

#samfunn #mamma #livsstil #barn #familie 

2 kommentarer

Malin hemer

03.04.2016 kl.23:27

Veldig bra skrevet !

Forfatter Anette Moe

04.04.2016 kl.00:05

Malin hemer: Tusen takk:) Natta

Skriv en ny kommentar

Forfatter Anette Moe

Forfatter Anette Moe

34, Kristiansand

Jeg er tvillingmamma, sosionom og har videreutdannelse i Human Resources. Jeg utga min første kriminalroman "Dødssynd" i 2009 og den uavhengige oppfølgeren, "Skjebnens harde hånd", i 2011. I mars 2016 ble "Tause ofre" utgitt. Instagram: @anette_moe_author Facebook: Forfatter Anette Moe Spørsmål kan rettes til samarbeid.anette@gmail.com

leser denne bloggen NÅ

Kategorier

Arkiv

hits