UPERFEKTE PERFEKSJONISTER

Vi uperfekte perfeksjonister

Perfeksjonisme det frste ordet som dukker opp i hodet mitt nr jeg skal gjre et forsk p beskrive samfunnet vrt. De fleste kjenner seg nok igjen i beskrivelsen av et strebersamfunn der prestasjons- og beundringskulturen str sterkt. Det handler om komme seg hyest mulig opp p den speglatte karrierestigen, ha den flotteste villaen i det beste boligstrket, og utenfor en dobbel garasjeport skal det st ikke bare en, men gjerne tre fete biler, en til kona, en til mannen og en bil som kun brukes p godvrsdager, og sist, men ikke minst dreier det seg om skape et bilde av den perfekte familien. Barn som stiller velflidde p skolen i dyre designerklr, skolesekker i det riktige merket og det nyeste og dyreste sportsutstyret som finnes p markedet. Alt tilsynelatende perfekt, men hva skjuler seg egentlig bak hvite stakittgjerder og nystrkne blondegardiner? Og hva gjr dette evige jaget om vre best med oss som mennesker?

Hjemme i stuen min henger det et skilt med teksten: "Happiness is not a destination - it is a way of life". Jeg synes dette er en god pminnelse til oss alle i en travel hverdag. I vr sken etter et lykkelig liv, m vi ikke glemme glede oss over de sm tingene. De hverdagslige, men viktige hendelsene som fyller dagene med mening. Livet er her og n.

I en gjennomsnittlig familie i 2016 jobber begge foreldrene, det er slik samfunnet er organisert. Det er ikke som for 30-40 r siden da normen var at mdrene var hjemmevrende med barna. I 2002 ble det innfrt full barnehagedekning og lovfestet rett til barnehageplass, og med jevne mellomrom vurderes det om kontantsttten for ettringer skal fjernes, med det utfall at det vil bli enda vanskeligere for familier ta valget om vre litt lenger hjemme med barna etter svangerskapspermisjonen er over. Jeg vet at flere familier som i dag likevel velger denne lsningen, kjenner p negative holdninger i forhold til dette. At de ikke er gode nok fordi de ikke bidrar med noe i samfunnet. oppdra barn er ikke lenger tilstrekkelig "arbeid". I dag skal vi mennesker klare alt, vi er p en mte blitt supermennesker, eller det er i hvert fall det vi nsker at andre skal tro om oss. For ikke falle utenfor normalen, er det best hoppe p hyhastighetstoget som raser gjennom samfunnet vrt. De som blir stende igjen p perrongen og heller velger ta en rolig spasertur til skolen med barna sine om morgenen fordi de ikke m haste av sted til jobb, som er hjemme og kan ta imot barna etter skolen s de slipper enda lengre dager ved mtte g p SFO, som har god tid til hjelpe med lekser og ikke har hastverk med f laget ferdig middagen fordi det nrmer seg leggetid, forteller at de ofte opplever f stikkende kommentarer fra andre skalte "superforeldre" som syntes mestre alt. Fulltidsjobber, gjerne noen verv i ulike foreninger, barn som deltar p tre-fire fritidsaktiviteter, og et hus som ser ut som bildene i interirmagasiner. Og som om ikke det var nok, skal vi skvise inn tid til trene ogs i det stramme tidsskjemaet vrt. Det finnes ikke lenger noe som heter " eldes med stil". Det sies at 30 er det nye 20 og 40 er det nye 30, og mange godt voksne kvinner kunne like gjerne plukket ut klrne fra tenringsdatterens garderobe. Og viktigst av alt er vise omverdenen, da srlig gjennom sosiale medier, hvor perfekt livene vre er. Nr barna endelig er i seng, men ogs nr de er oppe, gr derfor mye av tiden med til oppdatere statusen sin p Facebook, legge ut skrytebilder av hjem og familie p Instagram, og holde seg oppdatert p andres ?perfekte? liv. Ja, vi gjr det nesten alle sammen. Alt s vi kan fle oss litt bedre selv, godte oss over andres mindre perfekte liv. Vi blir narsissistiske. Paradokset er at familien ofte  lider som flge av dette, sosiale medier stjeler dyrebar tid med vre nrmeste.

Vi nsker oss barn, men har vi egentlig tilstrekkelig tid til dem i den stramme timeplanen vr? Er det riktig at barna vre skal ha lengre dager p skolen og i barnehagen, enn det vi voksne har p jobb? Blir man egentlig mer lykkelig av ha en god konomi, en respektert stilling i arbeidslivet, og en visshet om at andre ser opp til oss? Den skalte "tidsklemma" er en velkjent problematikk for de fleste av oss. Jeg er selv tvillingmamma, jobber, og har en mann med en offshorestilling. Med andre ord er "tidsklemma" en altfor kjent gjest hjemme hos oss.  Vi fler konstant at vi ikke strekker til, men vil ikke innrmme det for da sls det sprekker i den perfekte fasaden, og den krakelerer som trr maling. Men hva signaliserer vi da som rollemodeller til barna vre? At det ikke er lov be om hjelp, at det ikke er akseptert at man sier at man ikke mestrer alt. Vi gir dem umulige forventninger leve opp til. Og den drlige samvittigheten for at vi ikke har tid, er strst overfor barna vre. For dempe dette ubehaget gir vi barna vre omtrent alt de peker p, og mer til. Vi ser mellom fingrene med mye av den negative atferden de utviser, uten tenke over at de ofte roper hyere og hyere for f de voksnes oppmerksomhet. Hva blir utfallet?  Det vokser opp en generasjon som lrer at voksne forsker kompensere med materielle ting i stedet for gi barna sine det de trenger mest av alt, nemlig tiden vr. Den halvtimen vi alltid sitter igjen p jobb etter kontortid for ta unna toppene. De trenger bli sett og hrt. De trenger at vi setter oss ned sammen som en familie rundt middagsbordet og bruker god tid p snakke om hvordan dagen deres har vrt uten at vi konstant kikker p klokken for kontrollere at vi ikke kommer for sent til fotballtreningen, korvelsen eller speideren.

Barn og unge trenger struktur og grenser, det skaper forutsigbarhet og trygghet. De m lre hvor grensene gr for kunne fungere i et samfunn som stiller krav og forventninger. De m lre se andres behov, dette er srlig viktig siden det kan virke som flere unge i dag i liten grad selv fler at de har blitt sett. Et kende antall barn og unge har behov for hjelp, blant annet fordi de ikke klarer leve opp til forventningene som stilles. De sliter med vre perfekte "supermennesker", og mter stadig nederlag og skuffelser. Jeg synes det er betimelig sprre seg hva utfallet av en slik samfunnsutvikling vil bli. Ulykkelige mennesker? Mennesker som ikke fler de duger til noe som helst? Mennesker som setter s hye forventninger og krav til seg selv at gapet mellom hva de nsker og hva som er realistisk f til, kan fre til et stygt fall som gjr det vanskelig, og enkelte ganger umulig, reise seg igjen? Vi m ikke vre "p topp" hele tiden, vi m ikke lykkes i alt vi gjr, vi m lre senke skuldrene litt, vi m lre vre MENNESKER. Vi er ikke perfekte, vi gjr feil, og det er disse feilene vi lrer av. Det er ofte de vanskelige periodene som ofte gjr oss til bedre mennesker, styrker oss og gir oss kt innsikt og forstelse for andres smerte. Vi m lre si til oss selv og andre at vi er gode nok!

 
Elsker sangen "Try" til Colbie Caillat:
 
 
 


 

#samfunn #mamma #livsstil #barn #familie 

2 kommentarer

Malin hemer

03.04.2016 kl.23:27

Veldig bra skrevet !

Forfatter Anette Moe

04.04.2016 kl.00:05

Malin hemer: Tusen takk:) Natta

Skriv en ny kommentar

Forfatter Anette Moe

Forfatter Anette Moe

34, Kristiansand

Jeg er tvillingmamma, sosionom og har videreutdannelse i Human Resources. Jeg utga min frste kriminalroman "Ddssynd" i 2009 og den uavhengige oppflgeren, "Skjebnens harde hnd", i 2011. I mars 2016 ble "Tause ofre" utgitt. Instagram: @anette_moe_author Facebook: Forfatter Anette Moe Sprsml kan rettes til samarbeid.anette@gmail.com

leser denne bloggen N

Kategorier

Arkiv

hits